torsdag 31. desember 2009

I put my new shoes on



Det er ytterst sjelden at det blir gjort skoinnkjøp her i gården, og enda sjeldnere to par på to dager. Dette må jo så klart markeres med ei litta blogpost!

Meget fornøyd!

søndag 27. desember 2009

Litt mer iSlate

Syns bare det er litt morsomt å tenke på at hvis tableten til Apple blir en suksess (noe den mest sannsynlig blir), følger det såklart masse skeptikere med. De som heller kjøper kopien som prøver å etterligne designet og feiler i utførelsen. - Det følger jo med utskyvbart keyboard da! Og den har bedre prosessor eller kamera eller 4G nettverk eller blablabla. Det er disse menneskene som går etter spesifikasjonene i stedenfor innholdet, de samme som velger HTC fremfor iPhone.

Og det må de jo få lov til. Det er bare det at Apple har skjønt hva folk flest egentlig vil ha: tilgjengelighet og brukervennlighet. Avtalene de etter ryktene har fått, har muligheten til å revolusjonere måten vi forholder oss til aviser, magasiner og bøker på.

- Men denne tableten har jo keyboard og commandterminal!

Jada. Fortsett å si det til deg selv, akkurat sånn som at iPhonen ikke har bra nok kamera. Eller som at folk fortsatt er nødt til å ha en fysisk CD-plate for å høre på musikk. Det er den samme staheten som gjorde at iTunes så lenge hadde DRM, og som gjør at vi fortsatt forholder oss til platebransjen gamle illusjon om hvordan musikkindustrien skal fungere.

Folk vet hva de vil ha. De vil ha dingser som fungerer og er enkle å bruke, og de vil ha bra musikk. Det er i bunn og grunn det eneste som betyr noe.

Apple iSlate?

Midt i jula kommer det mer og mer konkrete rykter angående Apples nye dings og jeg følger så klart med. iTablet eller iPad har den blitt kalt lenge, og skal være Apples mellomting mellom netbooken og smartphonen. Navnet skal nå visstnok bli iSlate, og den skal annonseres i januar på Apples årlige utstilling.

Blir dette en suksess? Personlig tror jeg ikke at Apple kan gjøre mye feil for tiden, de har kundene i sin hule hånd og vil nok ikke gjøre dette til noe flopp. Ryktene sier at de har vært i samtaler med New York Times og andre medieselskaper om levering til dingsen noe jeg syns er ganske interessant. I steden for å prøve å ta en del av netbookkaka ved å lage en billig, liten mac vil de lage en underholdningsburk med innhold levert direkte fra innholdsleverandørene. Genialt! Dette skal visst bli en bokleser som skal ta opp konkurransen med Amazons Kindle også.

Det er denne typen nytenkning vi er nødt til å se mer av i musikkindustrien også! Istedenfor å prøve å ta igjen Apples forsprang med iTunes må butikkene prøve å gi kunden noe unikt, med mer direkte tilgang til musikken. Streamingtjenestene som stadig dukker opp er en god trend, men er det nok for hvermannsen?

Jeg tror ikke det er noen tvil om at det er abonnementstjenester og streaming som er fremtiden til musikken. Folk vil ha ubegrenset tilgang til musikk, og helst gratis. Det har vi fått med Spotify. Så hva er neste skritt? Mange tror det må være mer interaksjon med sosiale nettjenester som Facebook. Andre tror det å selge større interaktive pakker med musikk, video og bilder. Det viktigste tror jeg er å gjøre det så enkelt og tilgjengelig så mulig. Her har musikkbransjen mye å lære av Apple. Vi trenger en platform hvor plateselskapene har direkte kontakt med lytterne, hvor lytterne kan dele det de lytter til med kjente, og hvor det er lagt til rette for pakkekjøp av musikk/video ++ i tillegg til streaming.

Nå må bare noen kjappe seg så Apple ikke tar over hele markedet. Det er nesten for sent allerede.

lørdag 19. desember 2009

Ting man MÅ ha er ikke morsomt å kjøpe.

Jeg er en gitarfrik. Den følelsen av å få seg et nytt instrument man har siklet på i flere måneder er så ubeskrivelig digg! Jeg elsker å sjekke ut nettauksjoner, bruktsider osv på jakt etter noe nytt å spille på.

Så hvordan kan det bli så kjipt å kjøpe ny gitar når det faktisk er noe jeg må ha?

Jeg kjøpte for et par år siden tidenes kassegitar, en Martin HD-28V. Lyden er helt latterlig deilig, halsen er nydelig og LUKTEN er unik. Ja den lukter bokstavelig talt kvalitet! Sånt er moro. Problemet er bare at kroppen er så stor at den feeder veldig lett på scenen (fikk satt inn mik for en stund siden). Derfor må jeg nå få meg en dedikert akustisk scenegitar. Noe som føles helt balle. Noe som igjen føles balle, siden gitarkjøp er jo egentlig så moro!! Hvorfor er vi konstruert sånn at ting man må gjøre eller ting man må ha ikke er moro, omtrent uansett hva det er?

Kjøpetips tas i mot med takk.

fredag 18. desember 2009

Chand: et godt tegn for musikknorge

Det er en ting jeg tenker, nå som Chand er utropt som vinner av X-factor. Dette er en liten sensasjon!

Det er mye man kan si om musikkonkurranser som X-factor og Idol, men det sparer jeg til en annen gang. Det er nemlig Chand som artist og låtskriver som gjør at jeg blir entusiastisk over at akkurat han vant årets talentkonkurranse (ordet talent kunne her fort stått i anførselstegn, men holder meg for god for det). Han er nemlig den første av sitt slag som har kommet til topps i en slik konkurranse i Norge. Han er den eneste som helt tydelig bare kan en sjanger, en sjanger han har rendyrket og tydeliggjort hele veien. Han har unngått den fellen mange har gjort, nemlig å prøve å være en god all-around sanger istedenfor å være en tydelig artist. Det hele har lett blitt sangkonkurranser i stedenfor en jakt etter en artist, noe som er så galt som det kan bli. Chand har vist at man kan komme til topps i en talentkonkurranse til tross for at han til stadighet synger falsk, og til tider lite pent. Poenget er at han er tydelig på det han gjør, og han har et særpreg som er så tydelig at han ikke en gang trenger å synge for å skape oppmerksomhet rundt seg. En inder som synger trønderrock er tross alt ikke så ofte man ser.

Han har i tillegg sunget på norsk gjennom så godt som hele konkurransen! Dette er simpelthen unikt, og er også et meget godt tegn for den norske musikkbransjen: det er ikke nødvendig å etterligne amerikanske utvannede artister for å lykkes.

Men det viktigste er kanskje at han praktisk talt vant med en egen låt. Hadde det ikke vært for låta hans hadde han ikke en gang kommet til finalen, noe som sier mye om både dommerne og ikke minst det norske folk. Denne sangen skaffet ham seieren, og det er ikke noe annet enn beundringsverdig.

Om han viser seg å være solid nok til å bære en helt plate vil jo bare tiden vise. Hvis alle låtene hans er av samme kaliber som vinnerlåta hans, tror jeg vi faktisk kan forvente oss en ordentlig musikalsk opplevelse fra denne artisten fremover. Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å fordøye selve sjangeren da. Får vel poppe inn no DDE i spillern og varme opp litt før Chand-plata kommer. Venter i spenning!