Good things happen to good people

Å miste mobilen er skikkelig kjipt. Å miste iPhonen på festival med rundt 50 000 mennesker er skikkelig kjipt, siden all oppmerksomhet går til å finne mobilen og ikke høre på konsertene.

Det blir plutselig litt annerledes når letingen faktisk fungerer. Slik skjedde det:

Jeg satt på gresset og koste meg foran den store scenen ved elven. Rundt meg var det vel 30 000 mennesker som nøt musikken og været. Etter å ha flyttet meg litt nærmere scenen merker jeg at den ene lommen plutselig er litt lettere. Mobilen er borte. Krise.

Jeg og de jeg var sammen meg gikk tilbake til der vi satt for å se etter telefonen. Der kommer det en jente bort som spør om jeg leter etter mobilen. Bare dette vil jeg si er ganske hyggelig gjort. Hun forteller at hun så en fyr finne mobilen og spørre folk om noen hadde mistet den. Også ganske hyggelig gjort. Det syke var at hun faktisk kjente fyren fra barneskolen og visste hvem han var. Will Churchill. Ok Will Churchill, hyggelig av deg å plukke opp mobilen min, men nå vil jeg ha den tilbake.

Jeg begynner med å ringe mobilen ca 17 ganger, og sende flere meldinger til den. Det er så klart ikke så klart ikke så lett å verken høre eller kjenne mobilen ringe når man er på konsert, men på det 18 ringet tar han faktisk telefonen. Skuldrene mine heves noen centimeter.

Will sier at han ikke hører meg og at jeg må sende han en melding. Det gjør jeg, uten noe svar. Han kommer heller ikke dit jeg foreslår å møtes. Greit nok. Håpet mitt har allerede blitt så godt som borte.

Etter nytteløse forsøk på å prøve å få tak i nummeret til Will, ventet vi til alle konsertene er ferdig med å ringe min mobil en gang til. Etter fem ring tar han faktisk telefonen igjen, men han sier han ringer meg i morgen. Saklig.

Dagen etter ringer jeg ham et par-tre ganger før jeg får svar igjen. Will er en hyggelig fyr! Han sier han er et stykke unna meg, men han kan sende mobilen med taxi til stedet vi bor på! Jeg venter en halvtime uten å se taxien noe sted. Skuldrene heves noen centimetre til. Er dette bare en fyr som kødder med meg? Jeg ringer på nytt og Lauren svarer. Jeg vet ikke hvem det er, men etter litt frem og tilbake bestemmer de seg for å KOMME TIL HOSTELLET P E R S O N L I G med mobilen. Skuldrene senker seg i vantro mot hva som faktisk skjer.

Ti minutter senere står jeg med iPhonen i hånda, uten helt å forstå det.

Er det mulig å være så hyggelig?

Det er sånne hendelser som gir meg troen på menneskeheten igjen. Kunne ikke alle bare vært sånn? Jeg får hvertfall lyst til å prøve selv.